Det norske samfunnet på kong Magnus Lagabøtes tid

Trolig bodde det et sted mellom 300.000 og 500.000 mennesker i Norge på kong Magnus Lagabøtes tid. De aller fleste levde på landsbygden og livnærte seg av jordbruk. Der forholdene lå til rette for det kombinerte man åkerbruk og husdyrhold med fiske, fangst og forskjellige håndverk. De færreste eide brukene de drev, flesteparten var leilendinger for kirken, adelen eller kronen. Lokalsamfunnet bestod av alt fra velstående storbønder til fattige småbrukere. Sognekirken var sentrum i tilværelsen, og kirkebakken den viktigste møteplassen. Det fantes også et lokalt ting der man kunne ordne opp i lokale uoverensstemmelser og løse felles anliggender. Skipsleden var livsnerven, og de viktigste byene vokste frem rundt gode og sentrale havner. Her var det handel med fjern og nær, og grobunn for spesialisert håndverk. På grunn av de mange tilreisende og innflytterne fra andre land må det ha vært vanlig å høre flere fremmede talemål. Med sine rundt 7000 innbyggere var ikke Bergen, eller Bjørgvin som det den gang het, bare den desiderte største byen i riket, men også i hele Norden. De andre store byene, Trondheim, den gang kalt Nidaros, og Oslo, hadde trolig omkring 3000 innbyggere hver, og Tønsberg antagelig halvparten av det igjen. Riket hadde ingen egentlig hovedstad, siden kongen reiste mellom byene og kongsgårdene. Det var likevel i Bergen kong Magnus oppholdt seg mest. I 1314 gjorde kong Håkon Magnusson Oslo til den viktigste ressidensbyen. Nidaros (Trondheim) var sete for erkebiskopen og hvilested for rikshelgenen Olav den Hellige. I tillegg til de større byene fantes det flere mindre kjøpsteder.