Landevernsbolken

Landevernsbolken handler om militær beredskap, mobilisering, hærskip, utrustning og bevæpning. Mye bygger på de eldre landskapslovene, men med Landsloven fikk man felles regler i hele riket. Det viktigste temaet i Landevernsbolken er leidangen – sjøforsvarsordningen som ifølge sagaforfatteren Snorre Sturlason ble innført av kong Håkon den Gode på midten av 900-tallet. Leidangsordningen delte fylkene inn i skipreider, områder som skulle stille med et visst antall menn og skip. I kong Magnus Lagabøtes testamente fra 1277 er det oppregnet 279 skipreider. Potensielt kunne det mønstres en skipsflåte på over 300 langskip og omkring 30 000 menn, selv om noen så stor leidang aldri ble utkalt. Selv om dette var en imponerende styrke, også i europeisk målestokk, var leidangsstyrken likevel en folkehær, i hovedsak bestående av bønder. De kunne ikke sammenlignes med soldatene i kongens hird eller krigerfølgene som var knyttet til stormenn i makteliten. Leidangen utspilte sin rolle mot slutten av middelalderen i møte med kontinentale skipstyper, leiesoldater og kruttvåpen.