Vetene

Mengder av norske fjelltopper og bergkoller, både langs kysten og innetter fjorden og dalførene, heter noe med vete eller varde eller har andre navn med lignende betydning. En vete var et signalbål som skulle tennes for å varsle om ufred og mobilisere forsvar mot fiender. Vetene lå på steder med god utsikt, slik at man kunne oppdage en fiende, og de hadde siktlinje mot høydedrag med andre veter. Der ble nye bål tent, slik at varselet gikk videre. Vetene langs skipsleden var de viktigste, siden faren oftest kom derfra. I følge Snorre Sturlason var det kong Håkon den Gode som skal ha innført vetevarsling på midten av 900-tallet, og ordningen er nevnt i landskapslovene til Gulating- og Frostating. Systemet var velprøvd da Landsloven ble skrevet, og nettverket av veter var bygget kraftig ut siden starten. Kong Magnus Lagabøte bidro som ellers med et enhetlig system for hele landet, der det før var flere praksiser. Han innførte også vakthytter for mannskapene, med dører i fire retninger, slik at man hadde godt oversyn. På flere fjelltopper er det fremdeles murer etter slike vakthytter. Vetene var kun bemannet i ufredstid. Det lå et stort ansvar i å være vetevakt. Landsloven krevde at tre fullvoksne menn med «godt syn, god hørsel og friske bein» skulle hold vakt. Det skulle varsles om man så tre eller flere hærskip. Satte man ild på veten uten grunn, eller om man unnlot å varsle når det var fare, vanket det bøter. Man ble også bøtelagt om man forsømte plikten på en eller annen måte. Veter ble brukt til varsling her i landet så sent som under Den store nordiske krig (1700–1721), og de ble også istandsatt under Napoleonskrigene (1807–1814). I dag går vi toppturer på vetefjellene, og ser ut over havet og skipstrafikken uten større engstelse. Vi blir varslet på mobil om noe skulle inntreffe.