Kirken – en velsignet lagringsplass

Kirken som lå nærmest leidangsnaustet var oppbevaringsplass for seilet til leidangsskipet og annet utstyr som ikke var trygt å lagre i naustet. Kirkene kunne ha store og luftige loft, og de var samlingspunkter med sentral beliggenhet. Flere bevarte middelalderkirker, som Kinsarvik i Hardanger og Sørbø i Boknafjorden, har loft for oppbevaring av leidangsutstyr. Det var dessuten viktig med en fast prosedyre som gjaldt over alt, siden seilene var så viktige for forsvarsevnen.

Avbildningen av langskipsflåten på runepinnen fra Bergen, viser at noen av skipene hadde vindfløyer i stevnene. Forgylte vindfløyer er også kjent fra beskrivelser i sagaene og andre kilder. De har nok tjent både som pynt og identitetsmarkører for skipene. Noen få slike vindfløyer er bevart i Norge og Sverige, alle med tilknytning til kirker, der de har vært montert på spiret. Dette er åpenbart en plass de fikk etter at skipene gikk ut av bruk. Om leidangsskipene hadde vindfløyer, var det sikkert vanlig å oppbevare dem i kirkene, sammen med annet leidangsutstyr. Det er likevel et paradoks at ingen av de bevarte norske vindfløyene stammer fra kirker som ligger ved sjøen. Lysestaken som er utstilt forestiller et skip med en vindfløy i hver stavn. Den stammer fra Dale kirke i Luster kommune. Her er koblingen til leidangen klarere: skipreiden het opprinnelig Dale, oppkalt etter kirke- og tingstedet. En tilsvarende lysestake står i Urnes stavkirke, også i Luster. Flere stavkirker, inkludert Urnes, har dessuten innrissinger av skip og stevner med vindfløyer på veggene. Disse er også med på å understreke sammenhengen mellom kirker og hærskip.