Seilet – kvinnenes krigsinnsats

Leidangsskipene var først og fremst seilskip. Landsloven forpliktet de ansvarlige til å ta godt vare på seilene, med store bøter for forsømmelser. Det står en god del i Landevernsbolken om byggingen av skipene, men ut over finansiering blir ingen ting fortalt om produksjon og anskaffelse av seilene. Tradisjoner og spesialkunnskap har vært viktig for å kunne produsere gode og holdbare seil. Det er derfor grunn til å tro at de fleste seilene helt fra vikingtiden av ble produsert lokalt. Tekstilproduksjon var typisk kvinnearbeid, og kystens kvinner laget seil helt frem til 1800-tallet.

Det er først de senere tiårene vi har begynt å skjønne hvilken verdi seilene hadde. Dagens produksjon av seil til rekonstruerte vikingskip har gitt oss et godt inntrykk av ressursbruken og arbeidsomfanget. Sannsynligvis har et vanlig leidangsskip hatt et seil på minst 100 kvadratmeter, og de fleste var helt sikkert laget av ull. Det må da ha gått med ull fra mellom 150 og 200 sauer, omhyggelig sortert etter kvalitet og egenskaper. Tråden ble spunnet på håndtein, og stoffet ble vevd i remser, som deretter ble sydd sammen. Til sist ble seilet impregnert med fett for å bli vindtett og vannbestandig. Omtrent fire årsverk må ha gått med til hele prosessen.