Våpen og våpenting
«Enhver som ikke har våpen slik loven sier, er skyldig 1 øre sølv til kongen»
Landevernsbolken, kapittel 11
Bøndene skulle holde sine egne våpen, som en del av leidangsplikten. Alle skulle ha «folkevåpnene» skjold, spyd og sverd eller øks. Ut over dette var bevæpningen regulert av hvor velstående en var. De velbeslåtte bøndene måtte ha skjold av høy kvalitet, stålhue, det vil si en enkel hjelm med brem, pansertrøye av flere sammensydde lag tøy, eller brynje. De rikeste var med andre ord best rustet for strid. Våpen var kostbare, og gikk gjerne i arv i generasjoner. I tillegg til den personlige utrustningen, skulle to og to av mannskapet på leidangsskipet gå sammen om å skaffe en bue og 24 piler. Hvert år, en gang mellom kyndelsmesse (2. februar) og midten av fastetiden (veksler årlig), ble bøndene innen den enkelte skipreiden kalt inn til våpenting for å vise frem våpnene sine. De paraderte på geledd, tre i bredden, fremfor sysselmannen og andre kongelige ombudsmenn. En måtte bøte for hvert våpen som manglet eller ikke holdt kvalitetskravene.
