Budstikker

I et land med lange avstander og spredt bosetning var det viktig å ha en effektiv måte å formidle viktige beskjeder på. De tidligere landskapslovene forteller at utsending av budstikker var en utbredt kommunikasjonsform allerede mot slutten av vikingtiden.

Budstikkene varslet om viktige hendelser og kalte folk inn til ting, samlinger og felles innsats. Budstikkene ble brukt til både militære, kirkelige, rettslige og sivile formål, og nevnes av Landsloven i mange sammenhenger: militær mobilisering, varsling av drap, forfølgelse av plyndringsmenn, sjøsetting og landsetting av både militære og sivile skip, veiarbeid og så videre.

I Landsleiebolken er fremgangsmåten for budbæring beskrevet. Budstikkene fulgte en fastlagt rute mellom bostedene, og mottakeren hadde plikt til å levere den videre til neste sted. Dette var i utgangspunktet husbondens ansvar, husfruens om han ikke var til stede, eller alternativt den som var høyest i rang blant dem som var hjemme. Om ingen myndige var hjemme ble budstikken plassert synlig ved høysetet eller over døren. Hvis noen stoppet eller ignorerte en budstikke ventet det straff, fra pengebøter til fredløshet, alt etter hvor viktig meldingen var.

En budstikke var, som navnet sier, et trestykke som fungerte som en melding. Trolig har noen av dem, kalt pil og kors, hatt en bestemt form eller vært merket på et vis, men de hadde neppe runer eller annen skrift. Selve meldingen ble overlevert muntlig sammen med budstikken.

Ved utbrudd av krigshandlinger skulle det sendes ut hærpil i hele landet, både til sjøs og langs allfarveiene, og videre ut i bygdene, for å kalle inn til hærsamling. Denne skulle gå dag som natt, og følges av flere personer. Pilbudstikker ble også sendt ut ved plyndringstokter, drap og alvorlige voldshendelser. Det er nærliggende å tro at denne budstikken faktisk lignet en pil. Det er uvisst om det var noe som skilte pilbudstikker til ulike formål.

Dessverre er det ikke identifisert noen typer budstikker fra middelalderen. De eldste vi kjenner bærer monogrammet til kong Christian V, som regjerte 1670–1699. Disse var sylindriske, uthult for å romme en skriftlig beskjed, og hadde en pigg i ene enden til å sette den fast på et synlig sted. Budstikken i utstillingen er av denne typen, men preget med monogrammet til kong Carl Johan (1818–1844).

Budstikker var i bruk i Norge helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Den dag i dag har flere aviser ordet budstikke i navnet, ganske enkelt fordi de sprer nyheter.