Leidang

«Nå skal alle betale leidangen sin etter forholdsmessig utjevning»

Landevernsbolken, kapittel 6

Mens leidangsplikten opprinnelig handlet om å stille med og bekoste utrustningen til mannskaper og skip i ufredstid, fikk man i løpet av 11-1200-tallet også en årlig avgift i fredstid. Denne tilsvarte halvparten av ytelsene for utkalling av leidang. Innen Landsloven ble skrevet var dette blitt en fast avgift og en viktig del av kongens inntekter. Leidangsskatten var den første statsskatten som ble innført i Norge. Både leidang og leidangsskatt ble beregnet med utgangspunkt i eiendom og avkastning, og ikke per hode. Deler av leidangsavgiften gikk til bondekassen. Dette var en ordning innført av Magnus Lagabøte, der oppsparte verdier blant annet skulle sikre nyanskaffelser eller vedlikehold av leidangsskip med blant annet naust og utstyr. Ettersom leidangen stadig sjeldnere ble utkalt, og aldri i stort omfang, ble skatten viktigere enn forsvarsordningen. Leidangsskatten overlevde forsvarsordningen med flere århundrer, og eksisterte helt frem til 1939.