Tingfarebolken

Tingfarebolken er den første bolken i Landsloven. Den handler først og fremst om regler knyttet til lagtingene – tingene for hele landsdeler – som møttes én gang i året på et fastlagt tingsted. Det gjøres rede for utvelgelse av sendemenn til lagtingene, hvor mange som skulle oppnevnes fra de ulike fylkene, hva de skulle ha i reisepenger, hvordan de skulle oppføre seg på tinget, ritualer og eder, i tillegg til selve den juridiske prosessen. Helt siden vikingtiden hadde Norge vært delt inn i fire rettsområder: Gulating i vest og sør, Frostating i nord, og Eidsivating og Borgarting i øst. Opprinnelig regner en med at lagtingene var allting, som siden ble representasjonsting, der utvalgte menn reiste. Tingfarebolken sier kongens tjenestemenn skulle velge dem de trodde var best skikket. Lagtingene var den øverste domsinstansen for saker som ikke kunne løses lokalt. Frem til Landsloven hadde lagtingene også en lovgivende funksjon og egne regionale lover – landskapslovene. Alle nye lover måtte vedtas på lagtinget. Nettopp ved å akseptere kong Magnus’ nye lovverk og kongens rett til å forbedre lovene i fremtiden, sa lagtingene fra seg den oppgaven. Fra da av var det kongen og hans riksråd som var landets lovgivere.