Lagmenn

Lagmannen og forgjengeren lovsigemannen var opprinnelig oppnevnt av lagtinget, et tillitsverv gitt til den man mente kunne lovene best. Han fremsa og tolket loven, og ledet rettsprosessene på tinget. Før man begynte å skrive ned lover på 1000-tallet, ble de memorert og overført muntlig. Gradvis, etter hvert som bruken av lovbøker ble vanligere, forsvant de muntlige tradisjonene for lovtale. Selv etter at lovene ble skrevet var de fleste ikke lesekyndige, slik at loven måtte leses opp. Mot slutten av 1100-tallet begynte kongen å utpeke lagmennene. På Landslovens tid var lagmannen blitt en juridisk embetsmann, en offentlig dommer. Med Landsloven ble lover og regler mer prinsipielle og i mindre grad basert på tidligere dommer. Lagmannen dømte selvstendig i mange saker. På lagtinget fikk lagmannen en sterkere og mer uavhengig stilling, og siste ord dersom var uenighet i lagretten. Det var, ifølge Landsloven, bare kongen som kunne overprøve hans avgjørelser på lagtinget. Landsloven satte i gang store endringer. Tidlig på 1300-tallet hadde lagtingene fått svekket sin betydning. De gamle lagtingene ble delt opp i flere lagsogn på slutten av 1200-tallet. Lagmenn begynte å reise rundt i rettsdistriktene sine for å dømme i aktuelle rettssaker, og ble mindre avhengige av de faste ting-tidspunktene. Lagmennene fikk også gjerne tilholdssted i byene.