Hellig og høytidelig

Lagtingene går tilbake til førkristen tid, men den gamle kultens rolle på tinget er ukjent for oss. En etterlevning var vebåndet, hasselgjerdet som skilte lagretten – de som dømte – fra resten av tinget. Ve var betegnelsen på en plass som var hellig eller ukrenkelig. Ingen andre enn lagrettsmedlemmene fikk gå innenfor vebåndet, og lagrettsmedlemmene fikk heller ikke lov å tre ut så lenge rettsprosessene pågikk.

Med innføringen av kristendommen ble kristne ritualer innført som del av tingsamlingene. I Tingfarebolken står det at det skulle ringes med kirkeklokken når lagmannen gikk til tings med lovboken, noe som minner om en religiøs prosesjon. Eder skulle sverges på en hellig bok, med Gud som vitne. Man skulle gå fastende til tinget, og man skulle heller ikke la seg distrahere av mat og drikke mens tinget pågikk. De som forstyrret lagrettsmedlemmene eller dem som førte sakene sine ble bøtelagt. Tingfreden hvilte ikke bare over lagtinget, men skulle råde fra man dro hjemmefra til man kom hjem igjen. Alle skulle ha grid, det vil si fritt leide til og fra tinget. Om man drepte eller lemlestet noen på tinget ble man fredløs, og det var doble bøter for andre voldshandlinger. Den som hadde med våpen fikk dem beslaglagt, og ble i tillegg bøtelagt.