Gulatinget

Gulatinget er ett av de fire norske lagtingene, og ble ifølge Snorre Sturlasons Heimskringla opprettet av Håkon (den gode) Adalsteinsfostre, konge ca. 933–961. Imidlertid var nok Gulatinget allerede godt etablert innen Håkon ble konge, og sannsynligvis uten kongelig initiativ. Den islandske historikeren Are Frode hevdet på 1100-tallet at Gulatinget var forbildet for Alltinget på Island, opprettet i 930. Dette antyder at Gulatinget opprinnelig har vært et allting. Det eldste Gulatinget lå sannsynligvis i nærheten av kirken i Eivindvik i Gulen kommune. Her står det i dag to steinkors som trolig kan knyttes til tingstedet. I løpet av første halvdel av 1200-tallet ble Gulatinget flyttet til Guløy, og like etter år 1300 til Bergen. Ifølge Egilssaga omfattet Gulatinget på begynnelsen av 900-tallet bare Sogn, Fjordane og Hordaland. Kort tid etter omfattet det også Agder, Rogaland og Sunnmøre. I likhet med de tre andre rettsprovinsene i Norge, bestod Gulatinget av et representativt lagting, med underordnede lokale bygdeting. Bare dersom rettskonfliktene ikke kunne løses på de lavere nivåene ble de brakt frem på Gulatinget. Antall utsendinger ble redusert i flere omganger, selv om området for tinget ble utvidet. Opprinnelig var det 375 representanter, som deretter ble redusert til 246 på 1170-tallet, og videre til 148 etter Landsloven i 1274. I sentrum av lagtinget satt lagretten, som ifølge Landsloven skulle være 36 edsvorne menn, som var satt til å dømme, ledet av lagmannen.