Magnus sin suksess som lovgiver

I middelalderen var politikk og religion tett sammenvevd. Dette forholdet ble symbolisert av tosverdslæren, som representerte kongelig og kirkelig makt. Til tross for rivalisering seg imellom bidro begge myndighetene til en sentralisering av makten på bekostning av tradisjonelle, lokale maktstrukturer. I Norge var denne kampen tydelig gjennom kongens innsats for å kontrollere lagtingene, som ofte var styrt av interessene til ætter og stormenn. I forsøket på å sentralisere makten risikerte imidlertid kong Magnus konflikt med kirken, som hadde sin egen kristenrett. Magnus klarte å unngå dette gjennom Kristendomsbolken i Landsloven. Denne erklærte respekt for kristendommen og dens autoritet, samtidig som den tjente som et guddommelig fundament for kongemakten og en garanti for dynastiets fremtid. Kristendomsbolken var ment å utfylle, ikke erstatte Kristenretten, og skape et rom der sistnevnte ikke gjaldt. Magnus sin suksess som lovgiver skyldtes blant annet den gjenvunne tilliten til menneskelig fornuft, slik det ble undervist ved europeiske universiteter. Når lovgivningen ikke lenger ble oppfattet som diktert av Gud og styrt av kirken eller teologien kunne den skape et universelt samfunnsmessig rammeverk samtidig som den fremmet kongelige interesser. Med kongen som drivkraft ble dermed lovgivningen et redskap for å fornye 1200-tallets norske samfunn.