Tunet
«Nå hvis noen drar fra en gård, skal det stå igjen tre dører, selv om det ikke var noen der da han kom dit. Det er stuedør, stabbursdør og eldhusdør.»
Landsleiebolken, kapittel 9
Gården og gårdstunet var rammen om hverdagslivet for de aller fleste menneskene i middelalderen. Det var den viktigste sosiale arenaen, der man først og fremst forholdt seg til familie og naboer. Allerede Gulatingsloven forteller at en gård kunne være delt i flere bruk som lå «samtynis», altså i ett felles tun. Diplomers benevnelser som «øvre», «nedre, «indre» eller «ytre» tyder også på at brukernes tunområder kunne ligge relativt samlet. I motsetning til jernalderens tun med færre og funksjonsdelte langhus, hadde middelalderens vestnorske gårdstun gjerne flere mindre og funksjonsspesifikke bygninger. Særlig fra 1600-tallet av førte gårddeling til at den enkelte brukers bygninger lå spredd over hele tunet – det typiske, vestnorske klyngetunet – der husene mer stod samlokalisert ut fra funksjonstype enn etter eier. Disse lå enten helt frittliggende eller var sammenstilt i rekker. Vi får tro at selveiere, og ikke minst odelsbønder, som hadde bodd på samme sted i generasjoner, hadde et annet forhold til både eiendom og bygninger enn leilendinger, som kanskje bodde og drev et bruk i kort tid.
Landsloven påla leilendingene å holde bygningene på tunet i god stand, og da særlig de viktigste: stuen, stabburet og eldhuset. Husbonden var herre over sitt eget rike, og alle som var knyttet til gården og husholdet stod under hans beskyttelse – og Landslovens. Å drepe noen på deres tun eller innmark er blant de utigivelige forbrytelsene som er listet i Mannhelgbolken.
