Hval

Mange avsnitt i Landsloven bygger på rettsregler med røtter lang tid tilbake. Et eksempel er forskriftene om hval. De var inspirert av både den eldre Gulatingsloven og den eldre Frostatingsloven, og kan dateres tilbake til 1000-tallet. Mer enn 200 år senere var eierskap til en slik lukrativ, uforutsigbar ressurs fortsatt et høyaktuelt tema. At spekk, kjøtt og andre deler av hvalen utvilsomt var svært ettertraktede goder kommer blant annet til uttrykk i islandske ættesagaer som forteller om brutale og blodige strider gjennom flere generasjoner grunnet uenighet om hvaler som ble skylt i land. Det samme var nok tilfelle i Norge. I alle fall ble hval som skyltes i land stengt regulert i Landsloven, og i langt større detalj enn i tidligere norske landskapslover. Når det var rift om kadavre er det lett å skjønne at jakt på hval kunne være innbringende. Også storfolk hadde interesser i hvalfangsten. Et brev fra 1338 forteller at biskop Håkon i Bergen bispedømme drev hvalfangst ved Sund kirke i dagens Øygarden.

Fangstmetodene som beskrives i Landsleiebolken er de samme som vi kjenner fra Vestlandet helt opp til midten av 1900-tallet, og som stadig er i bruk på Færøyene. Hvalene ble drevet inn i hvalvåger, der de ble stengt inne og skutt på, eller de ble drevet på land. Dette er et godt eksempel på at Landsloven kan gi detaljert innblikk i hverdagslivet i middelalderen. Forresten må det bemerkes at det var høye bøter for å forstyrre sildefisket ved å jakte hval. Silden var så viktig at den trumfet hvalen.