Jordleie

Fordi størsteparten av jordbrukslandet i middelalderen ble leid bort, var det viktig å regulere forholdet mellom dem som eide og dem som drev jorden. Mens den eldre Gulatingsloven gir inntrykk av at leieavtaler ble inngått for ett år av gangen, forutsetter Landsloven at de kunne gjelde for flere år. Ved eierskifter hadde leilendingen rett på å leie videre minst ett år, og en leilendings arving hadde rett til å leie videre i ett år. Det fulgte en rekke klart definerte plikter med å være leilending, ikke minst å holde husene, jorden og eiendommen i god stand. Gården skulle ikke forringes.

Leien – landskylden – skulle betales en gang i året, innen sommermål, 14. april, som markerte starten på sommerhalvåret på primstaven. Landskylden ble regnet i månedsmatbol, en verdienhet som tok utgangspunkt i hvor mye en mann trengte av mat i løpet av en måned. I diplomene som omhandler eiendomsforhold er verdien på gårder eller eiendomsandeler oftest anslått i hvor mange månedsmatbol de kastet av seg i leie. Det var vanlig at flere jordeiere kunne ha større eller mindre parter i samme gårdsbruk. Eierskapet var da som regel ikke knyttet til bestemte deler av gården, men fastsatte andeler av landskylden. Jordleie var den viktigste inntektskilden både for den verdslige og kirkelige eliten.

Kirken var den desidert største jordeieren, selv om eiendommene fordelte seg på mange ulike kirkelige institusjoner og embeter. Adelen og kongen var også betydelige jordeiere. Også blant allmuen var det mange som hadde jordandeler de leide ut. Diplomer med vitneprov var viktig for å kunne hevde eierskap og rett på landskyld. Store jordeiere hadde gjerne mange eiendommer spredt rundt omkring, og forvaltet rikdommen sin gjennom jordebøker.