Sildefiske

Landsloven ser sild ut til å regnes som en av de viktigste ressursene for kystbefolkningen i landet. I tidlig middelalder var nok silden først og fremst mat for befolkningen, men iallfall fra 1200-tallet kan sild dokumenteres som handelsvare. På 1300-tallet nevnes sild fra norske handelsskip hyppig i engelske tollpapirer. Når Landsleiebolken beskriver sild som «Guds gaver» får vi tro at det siktes til betydningen den hadde for både mattilgangen og økonomien. På noen området kunne man ta seg mer friheter under sildefisket enn ellers, for eksempel for å berge fangsten, slik sitatet over viser. Sildefisket var også så viktig at alle søksmål skulle settes på vent mens det pågikk. I Mannhelgebolken er sildefisket trukket frem som en av anledningene der det var spesielt viktig at folk holdt fred med hverandre – på lik linje med jule- og påskehøytidene, bryllup, tingsamlinger og leidangsferd – og det ble gitt doble bøter for slåssing og andre voldshandlinger. Gulatingsloven har ikke egne bestemmelser for sildefangst, mens Frostatingslovens bestemmelser tydelig har påvirket Landsloven på dette området. Også Kirken tok hensyn til at sildefisket ikke kunne planlegges på samme måte som annen fangst. Det var derfor lov å fiske sild på de fleste helligdager i Norge. Dette slås fast i et brev fra pave Alexander III (1161–1172) til erkebiskopen i Nidaros og under norgesbesøket til kardinal Wilhelm av Sabina i 1247.