Jordbruket

Norge er et langstrakt og variert land med store forskjeller i landskapstyper, jordsmonn og klima. Overalt har man tilpasset seg lokale forhold og ressurser. Noen steder har man kunnet satse helt på jordbruk, men andre steder har man måttet ha flere bein å stå på for å klare seg. Landleiebolken omtaler derfor også skogbruk, fiske, jakt og fangst. Landleiebolken er en viktig kilde til jordbruket i middelalderen. Her er opplysninger om gjødsling og periodevis brakklegging av innmark, bygging og hold av gjerder, gjeting av dyr, setring og mye annet. Det er også beskrivelser av detaljer ved gårdstun og bygninger.

Korn var det viktigste landbruksproduktet og hovedbestanddelen i allmuens kosthold, i form av grøt, brød og øl. Noen bygder produserte overskudd av korn, andre så lite at de måtte handle det til seg, i alle fall i harde år. Landsloven forbød at noen skulle berike seg på overpriser i år med knapphet. I Landleiebolken er det dessuten nevnt forskjellige bed, urte- og kjøkkenhager, frukthager og dyrking av både løk, kål, kvann, neper, erter og bønner (hestebønner).

Av gårdsdyr er nevnt både hester, kveg, sauer, geiter og griser. Særlig står det mye om hester og storfe, de viktigste og mest verdifulle dyrene på gårdene. Hunder er også nevnt i flere sammenhenger. Jordbruket var tungt og arbeidskrevende. De fleste arbeidsprosesser ble gjennomført med håndmakt, mens noen hadde hest og okse til å hjelpe seg. Bøndene brukte enkle, hjemmelagde redskaper, nokså like dem som var i bruk frem til midten av 1800-tallet. De var i hovedsak laget av tre, med egg, odd, skoninger og beslag av verdifullt jern. Man brukte nøye utvalgte emner, særlig til ard og plog. Disse var så viktige at man kunne hugge dem selv i andres skog.