Treller, livegne og leilendinger

De gamle landskapslovene har sitt opphav i vikingtidens samfunn, der en betydelig del av befolkningen var ufrie. Mye av lovgivningen i Gulatingsloven og Frostatingsloven var derfor knyttet til treller. Trellehold ble avskaffet i løpet av 1100-tallet, ganske sikkert fordi det var ulønnsomt, og fordi tilgangen på slaver skrumpet inn. Kirken mislikte også at kristne ble holdt som slaver. Man finner derfor ikke noen referanser til trellesamfunnet i Landsloven, med unntak av Mannhelgebolkens forbud mot å selge folk ut av landet.

Den største befolkningsgruppen i Landslovens tid var leilendingene. Dette var det vanlige i resten av Europa også, men det var store forskjeller på hvordan leilendingene ble behandlet. I det europeiske føydalsamfunnet styrte adelen gjerne store jordområder – len – på vegne av kongen, først og fremst med krigsinnsats som motytelse, og noen hadde også egne godssamlinger. Det var vanlig at bøndene på adelsgodsene var livegne, det vil si bundet til jorden og godsherren, og med svært få rettigheter. Som regel inkluderte dette avhengighetsforholdet en tung arbeidsplikt hos godseieren, i tillegg til leie.

I middelalderens Norge fantes det ikke livegenskap. Leilendingene her tilhørte den frie bondestanden, og hadde i det store og hele samme retter og plikter som selveiende bønder. Leieforholdene var godt forankret i loven, med klare retningslinjer for hvordan leietakere og jordeiere skulle forholde seg til hverandre. En norsk leilending stod også fritt til å forlate jorden, så lenge det skjedde til avtalt tid og alt var på stell når man dro.