Forbrytelse og straff

Man forventer gjerne at middelalderens straffemetoder var strenge og brutale, men de fleste forbrytelser og forseelser ble faktisk straffet med bøter. Kompensasjon for tap og lidelse, og inntekter i kongens kasse, var nok viktigere enn å tukte gjerningspersonen. Man skal imidlertid ikke undervurdere de store økonomiske konsekvensene av å bli idømt kraftige bøter. Det lå også skam i å bli dømt skyldig i lovbrudd. Selv drap ble som regel straffet med bøter, om gjerningspersonen straks tok ansvar for gjerningen. Hvis ikke ble det regnet som mord, som var ubotamål.

Ubotamål ble brukt om skjenselsdrap og nidingsverk, forbrytelser så nedrige og alvorlige at man ikke kunne fri seg med bøter. Eksempler på ubotamål var drap på nær familie, lagmenn, personer under kongens beskyttelse og folk som var benådet eller hadde fritt leide. Det gjaldt også for mordbrann, leiemord, selvmord, bevisste lemlestelser, landssvik og forræderi mot kongen, trolldom og spådom. Straffen for ubotamål var beslag av eiendom og fredløshet, det vil si å bli satt utenfor samfunnet og rettens beskyttelse. Flere ganger nevnes også landsforvisning og noen steder antydes dødsdom. Det er ellers få eksempler på fysiske avstraffelser i Mannhelgebolken, men de er til gjengjeld både oppsiktsvekkende og brutale sett med moderne øyne. Straffen for å bite noen var å få trukket fortennene! I dag har vi fengselsstraff for alvorlige forbrytelser, men det var ikke aktuelt da Landsloven ble til. Frihetsberøvelse som soning og rehabilitering, og for den slags skyld til avskrekking, ble først vanlig århundrer senere. Forbrytere kunne riktig nok settes i varetekt i påvente av rettergang.