Den ektefødte og førstefødtes rett
«Etter vår konges frafall er det den første arv at den skal være konge over Norges konges velde som er Norges konges ektefødte sønn, den eldste aleine.»
Kristendomsbolken, kapittel 4
Fram mot 1200-tallet hadde alle kongssønner lik arverett. Dette resulterte i perioder med samkongedømme der flere konger anerkjente hverandre og styrte samtidig, gjerne med tyngdepunkter i ulike deler av riket. Imidlertid kunne det også oppstå strid – ikke minst når de som hevdet seg arveberettigede, og som hadde hærstyrker til å kunne hevde kravet, ikke anerkjente hverandre som konger.
Tronstridene var en sentral del av den norske borgerkrigstiden (1130–1240). Siste gang en slik strid oppstod var i 1239–1240. Da tok Magnus Lagabøtes morfar, hertug Skule, kongsnavn i opposisjon til svigersønnen kong Håkon Håkonsson, altså far til Magnus. For kong Håkon og Magnus ble det viktig å i klartekst formulere førstefødselsretten til tronen. Samtidig sto Kirken sterkt på prinsippet om at den arveberettigede til tronen skulle være født i ekteskap. Dette hadde ikke vært krav innenfor eldre, norsk arvepraksis.
Fordi Håkon Håkonsson var født utenfor ekteskap hadde han, fra kirkens synsvinkel, en «mangel» ved kongsretten. Dette bidro da også til at kong Håkon først ble kronet i 1247, 30 år etter at han ble konge, og etter lange forhandlinger med Kirken. Landslovens prinsipp om at den eldste av de ektefødte har første arverett står også i dagens norske grunnlov. Nå er det derimot lik arverett mellom kvinner og menn.
Dette lille diplomet veide tungt fordi det var kongen som snakket og befalte.