Fremfor kirkedøren
Den som ættleder noen, den som samtykker i arv eller odelsjord, og den som blir ættledet, skal alle gå fram sammen for kirkedøren, og alle skal holde på én bok.
Arvetallet, kapittel 8
Sognekirken var midtpunktet i bygden. Her samlet man seg for å høre presten forkynne Guds ord, og for å markere helg, høytid og viktige begivenheter i livet. På kirkegården og under gulvplankene i kirkerommet hvilte de som hadde gått bort i påvente av oppstandelsen og dommen på den siste dag.
Kirken og kirkebakken var også en sosial samlingsplass, der man møtte naboer og venner utenfor hverdagens travelhet og slit. Kirkestedet var dessuten en juridisk arena, der viktige kunngjøringer ble fremført. Diplomer viser gjerne til noe som er fremsagt for vitner ved kirken. Landsloven nevner også ved ett tilfelle kirkesognting. Vi må anta at dette var den minste og mest lokale tingforsamlingen, for å ordne opp i små, lokale problemer – i dette tilfellet husdyr som brøt ned gjerder. Kirken var også stedet for ættledning. Dette var en formell anerkjennelse av et uekte barn, som dermed ble tatt opp som familiemedlem og arving. Ifølge Landsloven skulle denne alvorlige og høytidelig seremonien utføres fremfor kirkedøren. Det var det gode grunner til.
Kirkedøren symboliserte porten til Guds rike. Hoveddørene på middelalderkirkene har kraftige, ofte svært dekorative jernbeslag. Dørringene og låsene er gjerne forseggjorte. Portalene er mektige og rikt dekorerte, enten de er hugget i stein eller tre. Særlig vakre er stavkirkeportalene, der monstre og fabeldyr, sagnhelter og planteranker vikler seg inn i hverandre. Vitnemål og eder fremført foran døren tok en ikke lett på. Når man trådte gjennom portalen og inn i kirkerommet stod man på hellig grunn, en ydmyk synder fremfor den evige Frelseren på korset.
