Bokproduksjon

Middelalderens produksjon av manuskripter omfattet flere trinn, utført av forskjellige håndverkere. I Hamburgbibelen, et tysk bibelmanuskript fra 1200-tallet, skildres prosessen i en unik serie med illuminasjoner (bokmalerier). Først la pergamentmakeren dyreskinnet i vann og kalk for å løsne hårene, som så ble skrapt av. Deretter ble huden strukket opp på en treramme, skrapt med en halvmånekniv, og strammet opp og tørket. Til slutt ble den behandlet med for eksempel kritt eller kalk og glattet med pimpstein. Pergamentet ble så kuttet til rektangulære blad, som skulle bli til sidene i manuskriptet. Sidene måtte disponeres nøye for å få plass til alle elementene, og det ble laget hjelpelinjer for teksten. Pennen var vanligvis laget av en vingefjær fra en gås, spisset med en pennekniv. Skrivepulten var skråstilt for bedre komfort og oversyn, i tillegg til at vinkelen på pennen hindret blekket i å renne for fort ut. Skriveren brukte svart blekk. Etterpå la en rubrikator til rubrikker – overskrifter, løpende titler og stikkord – i rødt blekk.

Rubrikk er avledet av ruber, det latinske ordet for rød. Ofte ble det lagt til innholdsfortegnelser enten i begynnelsen av en tekst eller i begynnelsen av enkelte avsnitt. Forstørrede initialer markerte gjerne starten på nye tekstbolker. Disse bokstavene kunne inneholde bilder – illuminasjoner. Bladene i boken ble foldet, enten én gang, til en folio med fire sider, eller flere ganger. Disse ble samlet i grupper kalt legg, og sydd sammen av en bokbinder. For å beskytte manuskriptet ble det til sist dekket med skinnbundne treplater – permen. Ordet bok kommer av at platene gjerne var av treslaget bøk. Det latinske ordet for bok – codex – er også avledet av tre. Siden pergament var sensitivt for temperatur- og fuktsvingninger ble permene lukket med spenner eller låser som skulle holde manuskriptet i press når det ikke var i bruk.