Middelalderens farger

Fargene i middelalderen var stort sett en videreføring av antikkens palett, og var avhenging av tilgangen på råstoffer. De fleste av fargestoffene ble hentet direkte fra naturen, men det fantes også syntetisk fremstilte pigmenter som blyhvitt. Til farging av tekstiler ble det først og fremst brukt plantefarger, som krapp og vaid. Også til maling kunne fargestoffet komme fra planter og dyr, men det meste ble lagd av bergarter (leire og mineraler). Mineralene ble malt ned til et fint pulver (tørrpigment) med en morter eller en rivestein oppå en hard steinplate. Pigmentet ble så blandet med et bindemiddel til maling. En assistent rev pigmentene, og mesteren malte. Malingen ble påført med en pensel av dyrehår. Pigment av bergarter inneholder metallforbindelser, har stor fargestyrke, og oftest god kjemisk stabilitet.

Inne i bøker ble fargene beskyttet mot falming og forandring. Noen av pigmentene var svært giftige, og kunne inneholde bly (blymønje), kvikksølv (sinober) og arsenikk (auripigment). Pigmentene kunne være eksklusive, som blått fra bergarten lapis lazuli, importert helt fra Østen, og dyrere enn gull. Den ble kun brukt til å male de aller helligst figurene, som Jomfru Maria. Mye kirkekunst som alterskap og helgenfigurer ble importert, men det fantes også lokale mestere. Den utstilte alterfrontalen fra Nedstryn er et eksempel på at norske kunstnere kunne holde et høyt nivå. Til bøkene lagde illuminatørene – bokmalerne – vakre illuminasjoner. Hvert pigment ble blandet med bindemidler (klebestoff) som eggehvite, pergamentlim eller gummi arabicum, en klebrig plantesaft. Gull kunne legges på som tynne blad, eller males med i pulverform. Til malerkopp brukte man gjerne et skjell, og gullpulver til illuminasjoner kalles fortsatt i dag for skjellgull.