Kongens og erkebiskopens mynter
Magnus Lagabøte gjennomførte i 1270-årene også en reform av myntvesenet. Han hadde, som sin far kong Håkon Håkonsson, til da bare utmyntet tynne, ensidig pregede brakteater av lavere verdi. Motivet var et kronet hode som representerte kongen. Ved sin reform gjeninnførte Magnus tosidige mynter i form av penninger og kvartpenninger.
Sønnen hans, kong Eirik Magnusson (1280–1299), videreførte myntstandarden, men han preget også halvpenninger. Kong Eirik var dessuten den første til å prege mynter med løven i skjoldet og St. Olavs øks i potene – som stadig brukes som Norges riksvåpen.
Sølvinnholdet i norske middelaldermynter har variert betydelig. Ved å redusere sølvinnholdet kunne kongen få flere mynter ut av samme mengde sølv. Problemet var at tilliten til myntene kunne bli redusert. Magnus Lagabøtes brakteater inneholdt 23% sølv, mens de senere penningene inneholdt ca. 20%. Sølvinnholdet ser ut til å ha blitt forringet ytterligere utover i kong Eiriks og broren Håkon Vs regjeringstid (1299–1319). Bevarte mynter fra middelalderen er for det meste funnet i skattefunn og ved arkeologiske utgravninger under kirkegulv. Noen ble kanskje stukket ned mellom gulvbordene av kirkegjengerne som et slags offer, men oftest har nok myntene blitt mistet.
Fra 1228 til 1281 hadde også erkebiskopen i Nidaros retten til å slå mynt. Dette privilegiet ble bekreftet av Magnus Lagabøte i Sættargjerden, hans overenskomst med erkebiskop Jon Raude fra 1277. I utgangpunktet var det nok først og fremst inntektene av myntslagningen som var viktig for erkebiskopene. Det var nemlig kongen som skulle bestemme preget på myntene, som var til forveksling lik hans egne. Den fremmelige Jon Raude lot imidlertid prege en brakteat med et biskophode med mitra (bispelue). Eirik Magnussons formynderstyre, som ønsket å innskrenke Kirkens makt, avskaffet erkebiskopens myntrett i 1281. I perioden 1458–1537 fikk erkebiskopen igjen lov å slå mynt. Under utgravningene på Erkebispegården i Trondheim i 1990-årene ble det påvist et myntverksted fra senmiddelalderen, der den ene fasen er bevart slik den ble funnet.
