Falskmyntneri – en forbrytelse mot kongen

I 1910 fant veiarbeidere en myntskatt med omkring 1800 mynter i Kalfarlien i Bergen, gjemt unna i en steinur. Myntene var preget som penninger av kong Eirik Magnusson. Alle var slått med samme stempel, og uten slitasje. Ved nærmere undersøkelse viste de seg imidlertid å være falske, nesten helt uten sølvinnhold. Penning var den vanligste myntenheten. Meningen var nok å sette dem i sirkulasjon i små mengder og over lengre tid. På kong Eiriks tid var det kanskje ikke så vanlig å veie og teste småmynt lenger, siden tilsvarende ekte mynter også hadde lavt sølvinnhold.

Falskmyntneri er i Landsloven nevnt blant forbrytelsene som var ubotamål, altså så alvorlige lovbrudd at en ikke kunne kjøpe seg fri med bøter. Straffen var fredløshet og inndragelse av all eiendom.

Hvorfor var det så streng straff? Mynter ble slått på vegne av kongen og bar hans portrett, navn og våpen. Myntøkonomien begynte etter hvert å få fotfeste, og var basert på tilliten til pengenes verdi i transaksjoner. Retten til å slå mynt var også innbringende for kongen på grunn av differansen mellom myntverdi og egentlig sølvverdi. Ble myntene etterlatt fordi falskmyntneren ble avslørt, eller fikk vedkommende rett og slett kalde føtter? Kanskje de lå gjemt så lenge at de ble ubrukelige? Middelaldermynter hadde nemlig ganske kort omløpstid fordi nye konger krevde innløsning av sine forgjengeres mynt, og iblant gjennomførte de også innløsning for å endre sølvinnholdet, slik kong Eirik gjorde.