Håndtering av tyver før og nå
«Det er forståelig at noen som ikke kan få seg arbeid til livsopphold, stjeler mat, og på den måten berger livet sitt fra sult, da skal han ikke straffes for det tjuveriet.»
Tyvebolken, kapittel 1
Om vi ser på tiden bakenfor Landsloven, beskriver de eldre landskapslovene en bortimot nådeløs praksis når det gjaldt tyveri. Tyver skulle som regel henrettes eller dømmes fredløs, i tillegg til at bøter ble betalt gjennom beslag av eiendom. Det skiltes i liten grad mellom ulike former for tyver og tyveri. Landsloven, som anerkjente at det var forskjell på tyverienes alvorlighetsgrad, og som utmålte straff etter dette, markerte derfor et kraftig skille i forhold til tidligere rettspraksis.
Bøter var foretrukket fremfor fysisk avstraffelse, og terskelen for å bruke dødsdom var høy. Om man var sulten og trengende kunne man til og med gå fri. Landsloven beskriver et markant mildere straffesystem enn de eldre landskapslovene. En medvirkende faktor til dette kan være at kong Magnus var inspirert av fransiskanernes barmhjertighet og omsorg for de fattige.
Da Christian Vs Norske Lov avløste Landsloven i 1687 var fysisk tukt – pisking og brennemerking – blitt standardstraffer for tyveri. Ved gjentatte eller alvorlige tyveri kunne man idømmes livsvarig straffearbeid. Om man rømte, og fortsatte å stjele truet loven med galgen. Jernene til brennemerking var gjerne også formet som en galge, som en åpenbar advarsel. Henging, brennemerking og pisking av tyver ble avskaffet i 1789. I dag skiller man mellom nasking, mindre tyveri, tyveri og grovt tyveri. De fleste former for tyveri blir straffet med bøter, mens de største og groveste tyveriene straffes med fengselsstraffer. I dag ser vi med skrekk på tidligere tiders fysiske straffemetoder. Folk i middelalderen ville nok stilt seg like uforstående til dagens utstrakte bruk av frihetsberøvelse som straff og soning.
