Bøter og fysisk avstraffelse

Landsloven innførte bøter som den vanligste straffereaksjonen på tyveri. Bøtene skulle betales både til kongen, kongens representanter og dem som ble skadet av tyveriet. Beløpene var avhengig av verdien på det som ble stjålet og om tyven hadde stjålet tidligere. Ble man tatt for tyveri første gang kunne man forvente en bot som tilsvarte fire månedslønner for en håndverker. Neste gang ble det doblet. Om man stjal noe med høy verdi, kunne boten tilsvare halvannen årslønn. Tyvebolken omtaler bøtene som å «kjøpe seg fri fra pisking». For dem med dårlig råd – og det gjaldt nok mange som gjorde seg til tyv – kunne nok bøter svi vel så hardt som piskeslag. Det var nok mange som var tvunget til å velge riset eller pisken fremfor å betale. Ved annen gangs tyveri ble en, om en stadig ikke kunne betale, også brennemerket i tillegg til å bli pisket. Brennemerkingen skulle gjøres med en nøkkel. Den som stjal mye eller gjentatte ganger risikerte å bli henrettet. Både Landsloven og den eldre Gulatingsloven er tause om henrettelsesmetoder, men illuminasjoner i både norske og islandske rettshåndskrifter, samt ulike eksempler fra den islandske sagalitteraturen, identifiserer hengning som den vanligste henrettelsesmåten.