Skjulte rikdommer

I denne utstillingen er det mange arkeologiske funn. I middelalderen støtte en selvsagt også på gjenstander etter dem som levde før. De fleste var bønder som hakket eller spadde i jorden, og ryddet bort steiner og røtter for hånd. Iblant må de til og med ha funnet verdifulle saker, som sølv- og gullskatter fra jernalderen. Det var også mengder av bevarte gravhauger som kunne inneholde verdier. Den gangen var man ikke opptatt av funnene som kulturarv som måtte tas vare på, men om de hadde en verdi, og hvem som skulle ha utbyttet. Hovedregelen i Landsloven var at kongen skulle ha en tredjedel, finneren en tredjedel og haugodelsarvingen en tredjedel, eventuelt fikk eieren siste delen om ingen hadde odel.

Landsloven forbød å grave etter gods i andres jord eller gravhauger uten tillatelse og for egen vinning. Dette tyder på at det må ha vært vanlig å gå på skattejakt i gravhauger eller at man var vant til å finne gjenstander når man ryddet hauger og røyser bort for å opparbeide mer jord – sannsynligvis begge deler. Det meste av metall ble trolig smeltet eller smidd om.

I dag har vi Lov om kulturminner, som skriver seg tilbake til 1905. Den gir automatisk fredningsstatus til kulturminner eldre enn 1537. Den som finner gjenstander eldre enn 1537 eller mynter eldre enn 1650 har plikt til å levere disse til kulturminnemyndighetene. For maritime og samiske kulturminner er alt over 100 år automatisk fredet. For sjeldne og verdifulle funn har man en ordning med finnerlønn som fordeles likt mellom finner og grunneier. Det er de arkeologiske landsdelsmuseene, som Universitetsmuseet i Bergen, som har ansvaret for å ta vare på disse gjenstandene.